Divertikulitt

Målsetting/indikasjon: Unngå bruk av antibiotika ved klinisk mistenkt divertikulitt. Studier viser at antibiotika ikke forkorter forløpet eller forhindre komplikasjoner ved akutt ukomplisert divertikulitt.

Akutt betennelse i kolondivertikler med smerter, feber og endret avføringsmønster.

ICPC-kode: D92

Forekomsten av divertikler i tarmen øker med alderen fra 30% blant 50-åringer til 70% blant 80-åringer. Bare 2-4 % av dem med divertikulose utvikler divertikulitt i løpet av ett år. Om lag 75 % av alle divertikulitter er ukompliserte, det vil si at inflammasjonen begrenser seg til divertiklene. Ukomplisert divertikulitt kan behandles hjemme, hvis pasienten har tilfredsstillende allmenntilstand og er i stand til å drikke rikelig. Ved komplisert divertikulitt har det utviklet seg abscess, fistel, perforasjon eller tarm­obstruksjon. Ved mistanke om komplisert divertikulitt skal pasienten innlegges.

Hovedsymptomene er akutt innsettende abdominalsmerter, feber og endret avføringsmønster. Diagnosen er mer sannsynlig når divertikler tidligere er blitt påvist. Abdominalsmertene kan være vedvarende og variere i intensitet, og forverres ofte ved bevegelse. Avføringsmønsteret varierer fra obstipasjon til diaré. Sykdommen er blitt kalt «venstresidig appendisitt», men betennelsen kan en sjelden gang også være lokalisert til colon transversum eller ascendens. Ved klinisk undersøkelse finnes som oftest ømhet i nedre venstre fossa iliaca og ømhet ved rektaleksplorasjon. Noen ganger kan det være tegn på peritoneal irritasjon, eventuelt med en palpabel øm oppfylning.

Leukocytt- og CRP-verdier er som regel forhøyet. Fravær av leukocytose og forhøyet CRP utelukker imidlertid ikke dia­g­nosen divertikulitt. Komplisert divertikulitt er forbundet med CRP-verdier over 200 mg/L, men kan også foreligge ved verdier under 50 mg/L.

Billeddiagnostikk kan vurderes ved akutt divertikulitt i allmennpraksis. CT kolon er den mest pålitelige testen, både for å bekrefte eller avkrefte diagnosen og for å identifisere komplisert divertikulitt, som abscess, obstruksjon og ­perforasjon, men muligens ikke like god til å avdekke fistler. 

Eldre:

• Appendisitt
• Kreft
• Volvulus
• Penetrerende ulcus
• Nyrestein/urosepsis
• Tarmiskemi

Middelaldrende og yngre: 

• Appendisitt
• Salpingitt
• Inflammatorisk tarmsykdom
• Penetrerende ulcus
• Urosepsis

Pasient med ukomplisert divertikulitt og tilfredsstillende allmenntilstand kan behandles hjemme med flytende føde noen dager. Behandling i hjemmet forutsetter forsvarlig observasjon hvor pasient eller pårørende kan ta kontakt med helsevesenet ved forverring.

Ved mistanke om eller bekreftet komplisert divertikulitt eller ved redusert allmenntilstand innlegges pasienten i sykehus. Ved behandling i hjemmet må man sikre seg at pasient og pårørende har fått instrukser om ny legekontakt ved forverring eller hvis ikke forventet bedring inntrer i løpet av to til tre dager. Man bør være spesielt forsiktig med å stille diagnosen første gang hos pasienter under 55 år. Bruk av steroider, NSAIDs og opiater øker risikoen for komplisert sykdom, og sterke smertestillende midler kan både senke motiliteten og maskere perforasjon.

Pasienter bør henvises til coloscopi eller CT colon to til seks uker etter at de har blitt friske, for å utelukke malign sykdom og for å vurdere utbredelsen av divertikulose.