Sist oppdatert: 15.06.2021
    Akkreditert: ISO 15189
    Utgiver:
    Versjon: 0.3
    Forfatter: Sonia Distante
    Kopier lenke til dette emnet
    Foreslå endringer/gi kommentarer

    Indikasjoner 

    Mistanke om eller kontroll av akutt pankreatitt. Vurdering av pankreasaffeksjon ved mistanke om obstruksjon av pankreasgangen (tumor, stein). Mistanke om nedsatt pankreasfunksjon (kronisk pankreatitt, cystisk fibrose). Pankreasamylase er bedre enn totalamylase ved ovennevnte indikasjoner.

    Prøvetakingsrutiner 

    Pasientforberedelse

    Ingen

     

    Prøvetaking
    Heparinplasma eller serum.

     

    Holdbarhet

    7 døgn i romtemperatur.

    Referanseområde 

    Kvinner og menn

    10 – 65 U/L

     

    Kommentarer til referanseområde
    Frem til ett års alder er det normalt å ikke ha målbart pankreasamylase i plasma. Deretter stiger nivået til voksne verdier ved cirka ti års alder.

    Utføres 

    Avdeling for medisinsk biokjemi, Aker, Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Ullevål.

    Forventet svartid 

    Utføres daglig.

    Analytisk og biologisk variasjon 

    Bakgrunn 

    Amylase er et enzym som katalyserer hydrolyse av polysakkarider som stivelse og glykogen. I plasma finnes to hovedtyper av isoenzymer produsert i henholdsvis spyttkjertler og pankreas. Mens pankreasamylase er forholdsvis pankreasspesifikk, finnes spyttamylase i en rekke andre organer som lunger, testikler, ovarier og eggledere med flere. Normalt er det omtrent like mye av de to isoenzymene i plasma. Halveringstiden i plasma er ca. 10 timer for pankreasamylase og ca. 15 timer for spyttamylase. Omtrent 25% blir utskilt i urinen.

     

    Ved akutt pankreatitt og ved en del andre akutte tilstander i abdomen blir pankreasamylase frigjort til bukhulen og tatt opp i blodet.

    Tolkning 

    Svært høye verdier kan sees ved akutt pankreatitt, og er nærmest diagnostisk for denne tilstanden hos en pasient med akutt abdomen. P-pankreasamylase stiger 5 - 8 timer etter symptomdebut, når maksimal verdi innen 12-72 timer, og normaliseres under de første 3-5 døgnene. Vedvarende forhøyet P-pankreasamylase kan tyde på utvikling av komplikasjoner, for eksempel pankreascyster eller pancreasabscesser. Redusert mengde friskt pankreasvev, som ved kronisk pankreatitt, kan gi mindre stigning i verdiene. Nivået av P-pankreasamylase gjenspeiler derfor ikke nødvendigvis omfanget av pankreasskaden. Det er sett tilfeller med normal P-pankreasamylase ved akutt pankreatitt.

     

    Moderat forhøyet verdi kan sees ved obstruksjon av pankreasgangen, for eksempel ved pankreascancer eller gallestein. Ved langsomt innsettende obstruksjon av utførselsgangen, blir økningen av P-pankreasamylase sjeldent uttalt. Andre abdominale tilstander, som perforert ulcus ventriculi eller ileus, kan gi forhøyet P-pankreasamylase. Forhøyde verdier kan også sees ved kronisk nyresvikt, etter ERCP-undersøkelser og etter morfintilførsel (spasme i m.sphincter Oddi). Makroamylase er et kompleks av amylase og et immunoglobulin, enten IgA eller IgG, dette medfører redusert renal ekskresjon på grunn av størrelsen og ofte øket en amylaseaktivitet i serum. Makroamylasemi har ingen patologisk betydning, men kan vanskeliggjøre tolkningen. Den påvises best med amylase isoenzymundersøkelse.


    Ved forhøyet P-pankreasamylase av ukjent årsak kan undersøkelse av P-lipase være indisert. Ved makroamylasemi forblir P-lipase normal, men ved nyresvikt kan den være såvel normal som høy. Ved forhøyet P-pankreasamylase på grunn av redusert nyrefunksjon eller makroamylasemi er U-amylase lav eller normal.

     

    Lave verdier av pankreasamylase i serum/plasma kan sees hos pasienter med ernæringssvikt og ved eksokrin pankreasinsuffisiens. En tredjedel av pasienter med kronisk pankreatitt og pankreascancer har lave verdier. Ved forverrelse av kronisk pankreatitt og ved obstruksjon på grunn av cancer forekommer dog forhøyede verdier. Ved cystisk fibrose sees lave verdier.

    Analysemetode 

    Enzymatisk fotometri fra Roche Diagnostics.

    Referanser 

    • Referanseområde hos voksne er hentet fra Nordic Reference Interval Project (NORIP) Scand J Clin Lab Invest 2004;64:271-84.