Erysipelas og cellulitt

Målsetting/indikasjon: Adekvat behandling for å hindre progresjon og mer komplisert forløp. 

Erysipelas
Fenoksymetylpenicillin 660 mg - ­1,3 g x 4 i 7 - 10 dager A

Ved penicillinallergi:
Erytromycin enterokapsler 250 (500) mg x 4 i 7 - 10 dager eller
Erytromycin ES 500 (1000) mg x 4 i 7 - 10 dager A eller
Klindamycin 300 mg x 4 i 7 - 10 dager

Cellulitt:
Dikloksacillin 500 mg x 3-4 i 7 - 10 dager A

Ved penicillinallergi:
Som for erysipelas

Dersom det foreligger bakteriologisk svar med resistensbestemmelse behandles det i henhold til resistensmønster.

Gravide og ammende:

Behandles som andre, med unntak av penicillinallergi se eget kapittel om Gravide og ammende

Erysipelas er en overfladisk hudinfeksjon med et ­karakteristisk klinisk bilde. 

ICPC-kode: S76

Cellulitt er en dypere infeksjon som involverer  dermis og subcutis vev. Cellulitt er mer diffust avgrenset enn erysipelas, og det er vanligvis mer hevelse. Det kan være vanskelig å skille tilstandene fra hverandre klinisk.

ICPC-kode: S10

Erysipelas forårsakes av streptokokker gruppe A, sjeldnere gruppe G eller C og bare unntaksvis av andre bakterier.

Cellulitt forårsakes oftest av Staphylococcus aureus, men også andre bakterier kan gi cellulitt.

Erysipelas finnes som oftest på legger og ansikt, og sjeldnere på hender eller underarmer. Den infiserte huden er elevert, øde­matøs, av og til med appelsinskall-liknende overflate, rød og varm, med skarp grense mot normal hud. Allmenn­tilstanden kan være påvirket med hodepine, kvalme og ­oppkast.

Cellulitt er ofte en komplikasjon til et sår, en sprekkdannelse i huden, en dermatose eller et dyrebitt. Infeksjonen kan nå ulike dybder mellom hud og muskelfascie. Over den dypere­liggende infeksjonen er huden rød og varm uten epidermale forandringer, og det er ingen skarp grense mot normal hud. De kliniske forandringer kan utvikles svært raskt og typiske symptomer er lokale tegn til diffus hudbetennelse som varme, rødhet i huden, smerte, ømme lymfeknuter. Det kan også være feber med hurtig temperaturstigning og frostanfall, eller allmennsymptomer som oppkast.

Ved cellulitt kan aspirat fra infisert område, fortrinnsvis fra randsone kan forsøkes, men har lav sensitivitet. Dersom det er et tydelig sår eller utgangspunkt, f.eks. sprekker i huden mellom tærne, bør det tas dyrkningsprøve. Det er en gradvis utvikling fra cellulitt til abscess, og dersom det er fluktuasjon eller mistanke om pussfylt hulrom bør aspirasjon forsøkes. 

• Nekrotiserende fasciitt er en viktig differensialdiagnose til både erysipelas og cellulitt. Betydelige smerter, uttalt palpasjonsømhet, rask progresjon, påvirket allmenntilstand eller nedsatt immunforsvar taler for sykehusinn­leggelse 
• Erytema migrans

• Elevasjon (viktig, særlig ved erysipelas i underekstremitet) 
• Immobilisering 
• Behandling av lymfødem eller andre predisponerende faktorer 
• Abscess skal dreneres

Erysipelas og cellulitt kan oftest behandles ambulant med perorale antibiotika, men i noen tilfeller er det nødvendig med sykehusinnleggelse og intravenøs behandling. 

Pasienter med erysipelas i ansiktet bør som regel ­innlegges!