Divertikulitt

16.11.2021Versjon 1.0

Anbefaling 

Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.

Indikasjon for antibiotikabehandling 

Pasienter med akutt ukomplisert divertikulitt bør ikke tilbys antibiotika i primærhelsetjenesten.

Pasienter med redusert allmenntilstand eller komplisert divertikulitt innlegges sykehus, konferer eventuelt med spesialist. 

Annen behandling 

  • Flytende eller lett føde.
  • Adekvat væskeinntak.
  • Smertelindrende, f.eks. paracetamol.
    • Sterke smertestillende midler unngås da de kan både senke motiliteten og maskere perforasjon.

Praktisk - slik kan anbefalingen følges 

Definisjoner

  • Akutt divertikulitt: Akutt betennelse i kolondivertikler med smerter, feber og endret avføringsmønster.
    • ICPC2: D92.
  • Komplisert divertikulitt: divertikulitt med komplikasjoner som abscess, perforasjon, tarmobstruksjon eller fisteldannelse.

Symptomer og funn

  • Hovedsymptom er akutt innsettende abdominalsmerter, feber og endret avføringsmønster.
  • Abdominalsmertene kan være vedvarende og variere i intensitet, og forverres ofte ved bevegelse.
  • Avføringsmønsteret varierer fra obstipasjon til diaré.
  • Pasienten kan ha kvalme, oppkast og nedsatt appetitt.
  • Diagnosen er mer sannsynlig når divertikler tidligere er blitt påvist.
  • Betennelsen er ofte lokalisert til distale colon/sigmoideum, sjeldnere lokalisert i colon transversum eller ascendens. 
  • Funn ved klinisk undersøkelse:
    • ofte ømhet i nedre venstre fossa iliaca og ømhet ved rektaleksplorasjon
    • noen ganger kan det være tegn på peritoneal irritasjon, eventuelt med en palpabel øm oppfylning.      

Supplerende undersøkelser

Leukocytter og CRP:

  • som regel forhøyet, men normale verdier utelukker ikke diagnosen. 

CT abdomen:

  • vurderes ved akutt divertikulitt i allmennpraksis
  • mest pålitelige bildeundersøkelse ved divertikulitt
  • kan bekrefte eller avkrefte diagnosen
  • kan identifisere komplisert divertikulitt.

 Forsiktighetsregler/videre oppfølging

  • Bruk av steroider, NSAIDs og opiater øker risikoen for komplisert sykdom.
  • Pasienten innlegges sykehus ved
    • mistanke om / bekreftet komplisert divertikulitt
    • redusert allmenntilstand 
    • mangelfull mulighet til observasjon/oppfølging av pasienten i hjemmet
    • manglende bedring etter to til tre dager.
  • Opplys om nødvendigheten av ny legekontakt ved forverring eller manglende bedring.
  • Vær forsiktig med å stille diagnosen første gang hos pasienter under 55 år.
  • Behovet for billeddiagnostikk for å utelukke malign sykdom vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er ikke indikasjon for rutinemessig koloskopi eller CT kolon etter divertikulitt som tidligere er bekreftet med CT.

Differensialdiagnoser 

Eldre: 

  • Appendisitt 
  • Kreft 
  • Volvulus 
  • Penetrerende ulcus 
  • Nyrestein/urosepsis 
  • Tarmiskemi 

Middelaldrende og yngre:     

  • Appendisitt 
  • Salpingitt 
  • Inflammatorisk tarmsykdom 
  • Penetrerende ulcus 
  • Urosepsis 
  • Ekstrauterin graviditet

Begrunnelse - dette er anbefalingen basert på 

Sammendrag

Etiologi

Divertikulitt skyldes infeksjon med aerobe og anaerobe tarmbakterier, med utgangspunkt i kolondivertikler. Forekomsten av divertikler i tarmen øker med alderen, fra 30 % blant 50-åringer til 70 % blant 80-åringer. Tidligere har man anslått at personer med divertikler har en livstidsprevalens på 10-20 % for å utvikle divertikulitt, men nyere forskning tyder på at andelen er lavere, rundt 5 % (Shahedi et al., 2013). Om lag 85 % av alle divertikulitter er ukompliserte, det vil si at inflammasjonen begrenser seg til divertiklene (Bharucha et al., 2015). 

Nytte av antibiotika

Det er dokumentert i studier fra sykehus at behandling av akutt ukomplisert divertikulitt med antibiotika ikke forkorter sykdomsperioden eller reduserer komplikasjonsraten (Chabok et al., 2012; Isacson et al., 2014; Daniels et al., 2017; Jaung et al., 2021). Det er ikke klinisk eller forskningsmessig grunnlag for annerledes behandling av pasienter som kan håndteres i primærhelsetjenesten.